Richie the Cat's sykkeltur 2016

8 nye kommuner, 8 timer, 8 stopp. 16,6 mil. Det er en etappe som begynner å nærme seg lang også for Richie the Cat, han er tross alt også glad i livsnytelsen etter en sykkeløkt. Og da kan man ikke være dødssliten eller måtte legge seg under dyna straks man er framme. Eller være full av vondter og kjøttsår og melkesyre og verkende lemmer. Likevel. Et nachspiel skulle det bli. Ja, så menn. En solo-langtur som markerte den definitive avslutningen på årets sykkelblogg. Som forespeilet i epilogen. En sykkel-sluttstrek (det var et nytt ord!) etter de fantastiske dagene oppe i Troms skulle settes. Nye planer om nye horisonter skulle for alvor kunne få boltre seg i hodet. Som sagt, så gjort . Lufta er for alle, sa vi nesevise i barndommen, når vi ikke ville flytte oss. Veien er for alle, tenkte the Cat kjekt, og ble enig med seg selv om at det var tid for å utfordre trafikk-kulturen og legge nye mil til en sterkt sommertrafikkert E6. En skikkelig trønderflirt la han dertil opp til...

Sommeren har mange dager. Heldigvis. Selv om de ALLTID går altfor fort. Det gjelder å fylle dem med en blanding av meningsfull aktivitet, og kanskje en like god dose "bare være til". Ferietid er for mange tid for å søke ro, og prøve å hente seg inn, å lade batteriene, som det så fint heter. Det er også tid for å søke nye opplevelser, kanskje treffe nye mennesker, pleie kjærlighet og vennskap, hva som helst som kan gi påfyll til livets minnebank. Jeg tror jeg har funnet én av nøklene som gir en mulighet til å kombinere alt sammen. Sykkellivet kan by på mange fasetter. Noen tror kanskje det er lange, slitsomme dager som nærmest aldri tar slutt når man må sitte og tråkke på et sykkelsete i time etter time. Så feil kan man ta. Å være en ukes tid på sykkeltur betyr intense dager. Så intense, at det du opplevde i forigårds virker som en evighet siden. Selv om de er spikret fast i hukommelsen mye sterkere enn de aller, aller fleste hverdager kan greie å matche. I år har Richie t...

Om det ikke akkurat var "da klokka klang, så fort vi sprang", så var det i hvert fall to gjester på Bardufoss hotell som våknet til doble mobil-alarmer og spratt ukristelig tidlig opp i morges. Til ferietid å være. Til gjengjeld var vi akkurat passe uthvilt. Vi hadde like godt sovna midt i en helt brukbar film på tv etter all proseccoen (en halv flaske på deling). Man kunne av det for eksempel avlede at en viss sykkelkompis var "utslitt", han hadde tross alt også hatt en lang power nap mens bloggen ble skrevet i går aftes? Men det sier jeg selvsagt på spøk. I hvert fall med en god porsjon overdrivelse, for jammen har han holdt godt følge hele veien. Respect! - Jeg er ikke vant til dette her, sa han dog muntert utpå kveldinga. Jeg er vant til 2 x 45 og en banan i midten! Som man skjønner, han driver mest med fotball, den gutten. Slik må det jo være når man snakker om "banan i midten" ? Vel, vi vil i hvert fall rette en takk til Stine Nordgård og vert...

Vi er trygt, og nesten foruroligende lite slitne, ankommet Bardufoss, der vi har sjekket inn på "stadens finaste hotell", som vakreste  Melissa Horn synger om i en viss sang (som noen kjenner bedre til enn andre)  Det er riktignok ikke akkurat  flust av hoteller her på stedet, men vi er i hvert fall blitt tatt imot med masse smil og varme på Bardufoss hotell . Akkurat som man ønsker seg. De siste to dagene har vi syklet gjennom kommunene Lenvik, Tranøy, Berg, Torsken og Målselv. Og er i ferd med å sykle oss i god sommerform, skal man tro sin sykkelmakker.  Denne bloggen har dessuten tatt helt av de siste dagene når det gjelder treff, takk for at du leser og deler! Det eneste som er tungt her opp i nord, er faktisk å gå å legge seg. Den der selvdisiplinen, altså. Best som du nyter de såkalt lange, lyse sommernetter på et sted du trives å være, kommer den og egler seg innpå deg. Den er tøff å forholde seg til. Men sånn er det når man har en viss agenda og et vi...