I natt kom sola

Det var Erling som sa det. Da vi våknet i morges, altså. Han hadde opplevd at rommet ble varmere og varmere, og hadde derfor slitt litt med nattehvilen, alt mens the Cat sov sin skjønnhetssøvn.
Det gikk imidlertid et lys opp for the Cat da han skjønte hva Erling mente. Plutselig kom han på at han faktisk var i midnattssolens rike, der solen som kjent aldri går ned. Det var altså ikke det at skyene forsvant, liksom, det var det at solen bokstavelig kom, sånn midt på natten.
Og hvilken dag det skulle bli.

Først en stor takk til Karina og hennes vertskap på Finnsnes hotell. "Fullservice" hotell står til sanne, her heter for eksempel restauranten "Grevinnen", og navnet står seg virkelig. Her legger de sin stolthet i skikkelig god lokal mat, og vi syntes det hele var supert. Ishavsrøya på Finnsnes hotell kan dermed anbefales. 
Riktig god sommer til dere!

Etter et kort besøk hos Intersport Finnsnes, der Jacks frøken Avid Elixir 5 forbrems ble tatt med på bakrommet for litt kos og stryk, var vi snart av gårde. Det gikk riktig så fint, damen ville så visst ikke lenger skrubbe, og dermed gikk det ikke mange kilometerne etter Gisundbrua over til Senja før the Cat skjønte at dagens bloggrapport kunne komme til å bli skikkelig kvalm.

Ai,ai,ai. Skulle vi få oppleve dette da? Vi var ute på det som "liksom" skulle være den korteste etappen, restitusjonsdagen vår, over vakre, vakre Senja. Vi visste at værmennene bare fire dager tidligere hadde meldt regn. Men jammen hadde de snudd i siste liten. Vi ble møtt med 22 grader, nesten skyfri himmel, og hele 3 sekundmeter vind (hvilket de fleste er klar over at betyr nærmest vindstille.)
Med "et Norge i miniatyr" i kikkerten, var det bare å begynne å tenke på hvordan man skal formidle den ultimate sykkelopplevelsen. Det er vanskelig uten å virke breial.

Jo da, visst skulle vi jobbe oss over Senjafjellet, der snøflakene fortsatt lå i hellingene rett bortenfor oss. Fjell må man ha når man skal snakke om Norge i miniatyr. Men da vi nådde yttersiden av øya etter en bedre lunsj i sola på Senjatrollet familiepark, var det bare å gi seg over.

-Fy FAEN så fint det er, sa følgesvennen ved siden av meg der vi seilte forbi kritthvite strender og smaragdgrønne viker. --Steike hainn tykje...  
Han er ikke akkurat viden kjent for nordnorske kraftuttrykk den blide sørlendingen, men the Cat hadde til gjengjeld allerede mistet munn og mæle. Den eneste tanken som for gjennom hodet hans, var hvorfor man på døde og liv skal ferdes utenlands når man kan bli tilbudt DETTE i eget land.
Vi trillet sakte bortigjønna, som det heter her oppe, det var som å være i Syden, og samtidig sykle ved siden av et akvarium. Lykken var, som the Cat har sagt mange ganger, en landevei.

- Dokker skal ha Velferden, sa vår unge vert Trygve da vi nådde dagens endestasjon, lille Gryllefjord i Ytre Torsken. Det syntes vi hørtes betryggende ut. Velferd er bra.

Dermed er vi godt buksert inne i ei koselig leilighet rett attmed sjøhusene til leie, for anledningen okkupert av særdeles fornøyde svensker.
Kaikanten i Gryllefjord, med egne båter til avbenyttelse for sine gjester, matbutikk vegg i vegg og masse gjestfrihet på lager, er herved et "hemmelig" tips til alle som har en ekte drøm om Nord-Norge.

Det er ikke engang synd å si det, men det er lenge siden vi har hatt det så godt, sånn totalt sett. Det får være så kvalmt det vil. Og det er lenge siden ølen har smakt så godt på kaikanten. Det kan hende det sier noe om hvor lite bortskjemte vi er. Eller noe om hvordan vi faktisk har det. Det er selvsagt det siste som er 
riktig.  Og det har jo en viss sammenheng med at vi faktisk har
sykla hit. 

I skrivende stund er sykkelmakker Erling ute og nyter sitt otium med fiskestanga, mens solen aldri vil gå ned. Han har lovet å traktere the Cat med nyfiskede lekkerbiskener fra havet utpå kvelden, om han skulle være så heldig å få napp. Og det får han stadig vekk, den gutten.

Det blir kanskje ikke så mange ord i dag, ord blir som kjent innimellom fattig, Derfor følger vi en annen vei, den om at et bilde kan si mer enn tusen ord. Det passer i dag, synes vi.

I morgen venter tøffe 11 mil helt til Bardufoss.
Vil verden fortsatt se like lys ut? Kanskje ikke?
Heng med! 

Finnsnes hotell. Solid base ved "porten til Senja".

Finnsnes byr på idyll

Toppen av Gisundbrua. Vi aner hva vi har i vente

Vakre vakre Nord-Norge

The Cat høyt til fjells på Senja

Erling skjønner hva sykkellivet handler om

Rett og slett breathtaking, som de ville sagt på engelsk

På besøk hos Senjatrollet

Fantastiske Hamn gamle handelssted påkalte fotobehov

I Nord-Norge sier man det som kjent akkurat som det er

Gryllefjord. Helt magisk

Da blir Erling SÅ glad

Ja, den fisken

Mens noen kan ligge og nyte sommeren på balkongen HELE dagen (kremt), må andre slite seg gjennom et kjølig nordnordsk fjordlandskap der tåka ligger tjukk og lavt, og der regnet nekter å slippe taket.
Høhø. Vi ville uansett ikke byttet med noen, for vi er midt i eventyret.

I dag har vi syklet usle 9,4 mil gjennom kommunene Ibestad, Salangen, Dyrøy, Sørreisa og Lenvik, og jammen har vi nytt hver meter av vegen igjen, og jammen er vi helt etter rundetid, for å bruke skøytespråket.

Vel ankommet Finnsnes er vi, forøvrig den tredje største byen i Troms fylke (det finnes bare tre). Her er vi blitt tatt supergodt imot på Finnsnes hotell, lett å finne og et selvskrevet førstevalg her ved "porten" til Senja. 

Først en stor takk til Astrid Beer-Sist og hennes "Oase" på Dyrstad på Rolla, fantastisk fine sjøhus burde gi dere mange besøk i sommer!

Takk også til han Dagfinn, naboen må vite, som etter et langt liv på sjøen plutselig fremsto som the Cat's redningsmann denne morgenen, ved å buksere de langveisfarende syklister trygt gjennom den fire kilometer lange Ibestad-tunnelen i bil. Bussen som i teorien skulle forestå oppdraget,hadde nærmest tatt sommerferie, og gikk type to ganger om dagen. 

Jack (sykkelen, om du husker) har vært litt smågretten  i forhjulene fra dag én. Det skal innrømmes altså, og det talte til Erlings disfavør. Frøken Avid Elixir 5 har nemlig nærmest nektet å tilpasse seg som ønsket (skivebremsen, om du husker), og the Cat besluttet derfor vel ute av tunnelen å midlertidig fristille damen fra oppdraget. Nå lurer du sikkert på hvorfor en skivebrems omtales i hunkjønns form, men det får forbli en godt bevart hemmelighet. I alle fall ble bremsekalipperen fjernet og hengt opp i vaieren, herr Erling ble strengt formant om å holde seg langt unna venstre bremsehendel, og ditto myndig gjort oppmerksom på at han heretter var oppsatt med halvert bremseeffekt. Lettere foruroliget tenkte vel Erling i sitt stille sinn at det nå snart er ingenting som overrasker fra denne "katten." 

Vi befant oss på Andørja, den andre av de to hovedøyene i Ibestad kommune. Her syklet vi altså langs den tåketunge sjøen på smal, regnvåt asfalt, det var knapt en bil å se, og lukta av tørrfisk rev stadig i nesa. Tørrfisk, gitt. Det var godt å være syklist.

Ja, den fisken.

Det var morgenstund med gull i munn, for å bruke en noe sær parallell.

Andørja er ellers såvidt spesiell at vi snakker om Nord-Europas mest fjellrike øy, her finnes hele 11 topper over 1000 meter. Heldigvis, må man kunne si, bød veien langs vannet på få utfordringer rent høydemessig. Det vi så, og som samtidig gjorde oss litt triste, var en del hus med betydelig oppussingsbehov, for å si det forsiktig. Dette er ikke noe unikt for Ibestad, folketallet i en del av kommunene i Midt-Troms er halvert de siste 50 åra... 

Vi nådde Mjøsundet, som markerer overgangen til Salangen kommune, og fikk oss litt av en naturopplevelse på brua.
For å si det som det er: Det kokte småsei. Ikke vet jeg hva de drev med, men de boltret seg hemningsløst i vannskorpa under oss, en kjempestim som fikk havet til å fråde, og alskens sjøfugl til å fråtse i en gedigen mat-bonanza. Det var ganske spektakulært. 

Ja, den fisken.

Salangen bød på flott, variert natur fra fjord til fjell, men så var det dette hersens småregnet da, som tvang oss til å forbli innpakket i regnmundur. 
Vi befant oss i indre Midt-Troms, og fra kommunens navle Sjøvegan går det såkalt "snøggbåt" til Harstad, men i Sjøvegan var vi ikke innom. Vi fortsatte ufortrødent inn i lille Dyrøy kommune, som på nittitallet kunne skilte med et av landets beste volleyball-lag, Brøstadbotn. Noen husker kanskje navnet. Om det sier mest om volleyballens totalkvalitet, eller om lokal lidenskap, skal vi la ligge.

Etter hvert kom vi inn i Sørreisa kommune, og det ble noen deilige, jomfruelige mil i svak nedoverbakke før vi ankom kommunesenteret med samme navn. 

Noen kilometer før sentrum passerte vi ei lita bru over elva, og fikk se sjøørreten, på lokalspråket kalt byrting, kaste seg i vannskorpa.

Ja, den fisken.

På Coop'en ble det en pitstop og en is, men mest la vi merke til at de lokket med overskriften Jesus elsker deg på oppslagstavla.
Menigheten lovet "mye glad sang og musikk til Herren, Jesu lov og pris". 
Selv var vi imidlertid mest interessert i å komme oss fram til Finnsnes, til tross for hyggelige pensjonister som mer enn gjerne ville slå av en prat. 

Omsider hadde det tørket opp såpass at regntøyet kunne permitteres. De siste 18 kilometerne til Finnsnes ble forsert med en viss "hjemlengsel" av the Cat, noe som innebar at herr Erling virkelig fikk smake på hva det vil si å prøve å "holde bakhjulet".

På Finnsnes venter nå en viss utforsking på de ikke så veldig slitne syklistene. Koselige Finnsnes hotell sørger for en naturlig forankring og en bedre middag to go. 

I morgen venter etter sigende et Norge i miniatyr, vakre Senja, og den populære "utposten" Gryllefjord, der vi skal innta Kaikanten. Og jammen er det meldt sol i anledning dagen.

Hvordan det hele oppleves kan du lese om i morgen! 

Koseligste Astrids Oase

Utsikt over Lavangen en tidlig morgen

Mjøsundet i sikte

Det koker av fisk!

Kate der Skøelva snart møter Reisafjorden

Straks hjemme for i dag

Vått og kaldt. Og veldig varmt og godt.

Kontrastene kan være store i et menneskes liv. I løpet av en dag, altså. Særlig når man, bokstavelig talt, er ute og sykler.
Gårsdagen vartet opp med strålende sommervær, men i dag var vi virkelig fanget i det våte element. En ting var at temperaturen hadde falt 8 grader over natta. Det yret bare lett da vi startet, og vi tok derfor den skjebnesvangre beslutningen å la regntøyet forbli i veskene. Med en god porsjon trass i bagasjen i tillegg, skulle dét vise seg å ikke være direkte smart. Mer om det om litt.

Først en stor sommerhilsen til Kjell Andreassen og vertskapet på Tjeldsundbrua hotell, og takk for et veldig hyggelig opphold. Vi kunne ikke fått en bedre start på dagen.

Siden det som sagt bare yret litt, og i tillegg var meldt oppklarning utpå dagen, la vi altså i vei med en våt drøm om at vi skulle slippe å bli skikkelig våte. Da vi var langt inne i Kvæfjord kommune, og nedoverbakkene begynte etter Kvæfjordfjellet, begynte det imidlertid å sildre stadig mer fra oven, og vi skjønte at vi var lost.

Kvæfjord er forøvrig den vestligste kommunen i Troms, og kanskje mest kjent for "Norges nasjonalkake", Kvæfjordkaka, (kanskje like godt kjent under navnet "Verdens beste") men det fikk vi aldri smaken på.
Men når kommunens eneste videregående skole heter Rå (ja, riktig), syntes vi dog det var passe feigt, og for sent egentlig, å stoppe for å begynne en omkledningsmanøver som innebar regntøy. Vi lot det stå til, og dermed var det en Cat som så ut som ei drukna katt som ramla inn dørs på ærverdige Røkenes gård like utenfor Harstad rundt lunsjtider. 
Om det var mulig å få seg litt opptørkning og en matbit, kanskje? Ja, så menn. Vi ble møtt av 10ende generasjons vertskap med åpne armer og deilig traktering, og dermed så tilværelsen straks lysere ut.

Det var selveste "byggmester for de nordlanske kirker", herr Johan Bernhard Kreutzer, av tysk herkomst forøvrig, som på slutten av 1700-tallet foresto viktige arbeider på hovedhuset her. I utgangspunket ikke spesielt interessant kanskje, bortsett fra det faktum at han var Richie the Cat's tipp-tipp-tippoldefar. Dermed sto saken i et litt annet lys. Røkenes gård er en stolthet i Harstad-regionen, og et nydelig sted vel verdt et besøk.

Det ble noen late timer mens vi ventet på at regnet skulle gi seg, noe det selvsagt nektet å gjøre. Til slutt måtte vi bare sale på med Harstad i sikte, og hadde vi ikke hatt ei viktig ferge vi måtte rekke, så hadde vi sikkert tatt en tur innom Grottebadet, byens folkeblad (som ganske riktig er bygd, spektakulært nok, inne i ei grotte.

Ferga ble nådd med god margin, og det var jammen godt, for neste gikk ikke før klokka 21.15.
Plutselig hadde vi kurs mot Ibestad kommune, og Norges mest vannrike øy i forhold til areal, selveste Rolla.(rock'n'rolla). Øya kalles bare orkidéøya, av grunner man sikkert ikke trenger å utdype. 
Regnværet sang på siste verset, og vegen var flat og fin, der vi gjorde unna det siste strekket mot stedet med det megetsigende navnet Astrid's Oase.

Lite visste vi om hva som egentlig ville møte oss. Men noen ganger blir man bare veldig glad og lykkelig over det man finner.
Wuls som har vært med meg på tur til øya Sula, og Øyvind som har vært med meg til øya Ona, skjønner kanskje hva slags husvære vi snakker om. Astrids sjøhus ruler. 

Hos Astrid, forøvrig også av tysk herkomst, er det nemlig rett og slett sånn at man ikke vil reise igjen. Vi har blitt tatt så utrolig godt imot på denne vakre, jomfruelig beliggende plassen, at ordet oase ikke er noen som helst overdrivelse. Astrid har to flotte, nye sjøhus rett ved sjøen, badestamp, en snill hund og fire katter (bonus for det siste selvsagt), to kjekke gutter som sikkert kan være gode feriekamerater for besøkende barn, en kosete (tro hva du vil, eller bare spør Erling) hane og en liten håndfull nusselige kyllinger som snart skal bli hanens harem.

Her sitter nå the Cat og skribler på bloggen, mens sjefskokken Erling har inntatt kjøkkenbenken og trakterer gourmet-mat. (type sodd fra boks, haha).
Som de kanskje hadde sagt i Fredrikstad: 
Vi kosær vårs!

Vi leser også følgende på VG-nett som bidrar til humøret:
- Et søkkvått lavtrykk parkerer over Island og pumper kaskader med regn innover hele Sør-Norge. Det er nesten så du kan be folk trekke pusten og holde den helt til neste mandag, melder meteorologen.
Ti-hiii sier vi til den kraftsalven. Vi fikk en dose i dag, men veldig snart skinner solen atter her nord. Skal vi vedde?

Finnsnes, vi er på vei!

Tjeldsundbrua hotell. Lite å si på beliggenheten.

Stemningsbilde fra dagens etappe

Lunsj i de beste omgivelser

Slekta på plass igjen på Røkenes gård

Her nytes kafelivet 

The Cat kan ønske velkommen ombord til turens eneste båtreise

Kate og Jack har funnet veien til Harstad 

Dagens lille skjønning bor i Astrids Oase

Utsikten vår i kveld....

Drømmestart

Det kan herved meldes at Nord-Norge har ønsket oss velkommen på best mulig måte på denne første dagen av årets sykkeltur!
Sola opprant, bokstavelig talt, med en passe overoppspilt og passe søvnløs the Cat grytidlig i morges, som kjent kan det være vanskelig å få til noe kvalitetssøvn nár man vet man skal opp tidlig.

Bilen som skulle frakte folk og fe til Gardermoen var i det store og hele pakket kvelden i forveien, og med tre voksne karer (høhø), to syklister pluss sjåfør, samt to Monsterkofferter, (med stor M, ja), pluss en stor vanlig koffert, sykkelvesker, styrevesker og hjulposer, er det bare å konstatere at det er ufattelig mye som får plass i en Avensis stasjonsvogn.

Vel ute på motorveien stusser the Cat, morgentrøtt som han er, plutselig på at han ikke har fått den sedvanlige innsjekkingsbekreftelsen på mail fra SAS. Kan det selvfølgelig hende at han har booket fly på feil dag? Selvfølgelig! Det er viktig å få bragt på det rene om fadesen er et faktum, men kanskje ikke når man samtidig kjører bil og som vanlig har dårlig tid? Det ble rikelig med mobilknoting før mistanken ble avkreftet, til bekymring fra reisefølget (mobilknotinga altså), men da var det vel bare å kruse gjennom resten?

Eh....nei. Med en god time til flyavgang var det bare ytterligere en liten detalj som var uteglemt. Det var mandags morgen og klokka var halv åtte. Det var ferietid. Det var faktisk noen andre mennesker på Gardermoen. I så stor grad at køen til bagasjeinnsjekk var over hundre meter lang. Flyplassen bød faktisk på godt gammaldags feriekaos . Og køen rikket seg ikke. The Cat så ned på monsterkoffertene og tenkte at dett var dett, før han kom på at han hadde såkalt spesialbagasje. Det var han og hundeburene, liksom. Dermed gikk ferden til innsjekkingsområde 9, der alt var bare fryd og gammen. Lykken er en sykkelkoffert, med andre ord. Og har du ikke det, og vil slippe billig unna, er dagens stalltips å pakke i et hundebur.
- Jeg er ikke sikker på om de aksepterer hundebur uten hund, resonnerte sykkelkompis Erling da the Cat lanserte den briljante ideen.
- Vi får slenge med en selskapshund for syns skyld, da, svarte the Cat, og dermed var tonen satt.

Lurer du på om du får med deg et 28-tommers sykkelhjul som håndbagasje og gjennom security? Svaret får du nå: "Overhead compartments", som det heter på flyspråket, er mer enn store nok på en Boeing 737. Røntgenapparatet i sikkerhetskontrollen er det ikke. Den ivrige vakta var skeptisk til både tannhjul og paddeflatt dekk der inni hjulposen, men etter en peptalk der han ble gjort klinkende klart oppmerksom på oppdragets viktighet, og der han fikk lov til litt snusing etter forbudte stoffer, lot han nåde gå for rett.

Dermed var det bare å nyte turen nordover. Feriestemningen kom for alvor under en fantastisk fin innflyvning til Evenes, det vakre, vakre landet vårt, tenkte vi, og det ble ikke noe verre da kapteinen meldte 21 grader på høyttaleren. 

Det viste seg snart at både Kate og Jack hadde overlevd reisen i lasterommet, om enn ikke helt uten mén. Kate har dessverre fått seg en kakk på gir-øret som må doktoreres om alt skal gå bra, og Jack sliter med vel innpåslitne bremseklosser. Begge deler er "innafor" som det heter, vi satser på å fikse det, i verste fall når vi sykler innom Harstad i morgen.
Selve remonteringen av syklene gikk bra, før Erling plutselig stod med en "del" i hånda mot slutten.
-Fxxx, hvor hører denne til, spurte han.
-Øy, det er jo en vanlig eikestrammer, svarte the Cat belærende.
-Javel, sa Erling spørrende. Det er uansett så nærme jeg kommer Nedre Eiker.
Dagens definitive blødme, uten konkurranse, men samtidig herlig avvæpnende.

Dermed var det bare å gi seg E10 i vold. Flyplassen Evenes ligger faktisk i Nordland fylke, men du skal ikke mange hundre meterne av gårde før du plutselig er i Troms. Vi tok en tur innom kommunesenteret i Skånland kommune, tettstedet Evenskjær, for å bunkre litt av det ytterst lokale ølet fra Skavli bryggeri.

Som nevnt i reiseruta, ble det summa summarum bare en liten trilletur på to mil i dag. Det er først i morgen "alvoret" begynner, og vi skal besøke en ekte Oase.
Men enn så lenge er vi veldig godt tatt vare på på Tjeldsundbrua hotell. "Et naturlig stoppested" er credo'et, og det må man sannerlig si. Tjeldsundbrua, som ikke en gang ligger i Tjeldsund kommune (sundet strekker seg, må vite).
Her er det ikke bare mulig, men seiøst lurt, å stoppe og ta en dag eller flere. Ikke bare byr de på fantastisk utsikt over brua og sundet, de tilbyr alt fra fiskeutstyr (masse fisk å få) sykkelutleie, kro med god mat, egne sjøboder til leie rett ved sjøen, og et hotellprodukt av god klasse. Legg til en solid dose nordnorsk gjestfrihet, og oppladningen vår er perfekt.

I dag har solen skint og vi har vært tøffe i trynet etter hele to mil i salen. I morgen er det meldt 14 grader og regn igjen. Hvordan skal dét gå? 

Heng med!

SLIPP OSS UT!!

Puh....takk.

The view of Norway

Sykkellivet lever

Trenger ikke si mer...

Kystvakta smyger under Tjeldsundbrua...

Hvor ble det av den sykkelen??? 13 grader!

Shockedori-SEI!

Den store "Tenk-om...."-dagen

I morgen skal Richie the Cat’s sykkeltur 2016 etter planen begynne. Hurra,liksom. Eller bare hurra, da.
Ca klokka 10.30 står etter planen to sykler og to menn på Harstad/Narvik lufthavn Evenes klare til å begi seg ut i….ikke 6-dagers krigen, men 6-dagers drømmen.
Været har vi nesten gitt opp å mene noe om. Varslene skifter vilt fra dag til dag, men akkurat nå ser det ut som det blir «litt av alt».
Sånn dagen før dagen er det pakketid som gjelder. Vi har hørt mange si det er knotete å pakke en sykkelkoffert på en god måte, og dette er helt upløyet mark for oss.

Hvordan er det i det hele tatt mulig at Kate og Jack skal få plass inni der? Hvordan vil de bli behandla på flyturen?
Vil koffertene holde? Vil de i det hele tatt få være med flyet når vi ikke har forhåndsanmeldt spesialbagasje?
Vil hjula tåle reisen uten bøyde eiker? Vil det bli problemer å få lirka hjula på plass i bremsekalipperen? Vil bremseskiva subbe innpå uten at vi greier å justere det? Har vi husket å ta med alt vi trenger av alt mulig ting og tang?

Det er også streik blant de som leverer drivstoff til flyene, vil streiken trappes opp og Gardermoen bli stengt?
Vil vi i det hele tatt komme oss til start? Svaret får du i morgen.
Vi håper å finne veien til dette flotte stedet :-)

Litt av hvert å fundere på dagen før dagen...

Lykken er en landevei

Lørdag morgen kl 05.15. Pilotturen skal gjennomføres. Oslo skilter med klarvær og 6.6 grader, litt vel hustrig til å være nesten midt i juni, må man kunne si.
Syklisten kommer seg til Oslo S og får seg en liten ekstra høneblund på toget til Hallingdal.
Vel av toget helt på rutetid, var det bare å begi seg i vei. For å unngå trafikkerte Riksvei 7 i det lengste, startet jeg turen på en humpete grusvei, type traktorvei. Den strakte seg på "feil" side langs Strandafjorden, og da er det slått fast at 1) en fjord ikke bare er en fjord, det er like mye en langstrakt innsjø laaaangt fra havet, og vi har faktisk en del av dem. Og 2) det kan hevdes at Strandafjorden slettes ikke ligger ved Stranda. Men hva gjør vel det når sola skinner, perlemorssommerfuglene danser i par foran meg på grusveien og fuglene akkompagnerer fra tretoppene?

Ute på asfalten gikk det raskt fra Ål kommune til Hol kommune, der Geilo er administrasjonssentrum. Jeg rakk å tenke at disse Hallingdølene ikke akkurat bryr seg med å strø om seg bokstaver, med kommunenavn som Flå, Nes, Gol, Ål og Hol, før blikket gikk mot oven. Den skyfrie, dallblå himmelen Yr hadde forespeilet en snau dag i forveien, glimret plutselig totalt med sitt fravær, det hadde rett og slett skyet faretruende til på under en time. Fra knallsol til trekvart overskyet, gitt.
Opp til Geilo var det  lite trafikk, men Jubileumsløpet for Volkswagen-entusiaster sendte bølge på bølge av lekkerbiskener forbi meg: Folkevognbusser fra før hippietida og alskens bobler med og uten tak, den ene finere enn den andre.

På Geilo var det begynt å bli kjølig. Etter en litt vel lett bunkring, var det derfor greit at det for alvor gikk oppover. Et digert oransje skilt advarte om bratte bakker, og tre av dem svarte så visst til forventningene, det gikk i 7% stigning i til sammen 9 kilometer. Snart var jeg på summit på drøye 1100 meter, varm i trøya, og godt inne Nore og Uvdal kommune. Et kuriøst bekjentskap,  denne kommunen, forresten. Fun fact: Buskerud er et brukbart stort fylke. Og Nore og Uvdal er Buskeruds klart største kommune. Men her finnes det bare ETT tettsted. Der det i fjor var registrert 486 innbyggere. Firehundreogåttiseks, ja. Fylkets største kommune. Ett eneste tettsted. Som heter Rødberg, og som var mitt mål for dagen.

Nesten 6 kilometer med fantastiske nedoverbakker ventet etter skiltet som ønsket velkommen til Numedal. Mye mer moro enn i stå på ski nedover en slalåmbakke!
Etter mer bunkring på Kiwi i Rødberg, var det bare å trille de siste 6 kilometerne til Fjordgløtt, en trivelig camping -og hytteplass helt nede ved Numedalslågens bredder. Her var det ro og fred og ikke en mygg å oppdrive, og jeg ble tatt godt imot med nøkkel klar i hyttedøra.

SØNDAGSTUR SOM GA MERSMAK

Søndagen opprant og hvilken bonusdag det ble. Etter en småttøff lørdag med diverse høydemetre, ble søndagen flat og fin.

Først takk til Andre Peeters og vertskapet på Fjordgløtt for hyggelig overnatting, god sommer til dere!

Riksvei 40 var nesten tom for biler da The Cat var tilbake i "salen" i 10-tida. Solen skinte atter, og en blikkstille Numedalslågen speilet seg i åsene omkring mens den umerkelig ség sørover. Vindstille og solskinn og flat løype. Syklistens drøm, med andre ord. Her var det bare å rett og slett boltre seg langs vegen, og 95 kilometer gikk unna som en lek, til tross for økende trafikk og klart tiltagende sønnavind (altså motvind) utover dagen.

Snart forsvant mann og sykkel inn i lille Rollag kommune, som etter sigende har de frekkeste (klikk frekkeste hvis du leser på Android) folka i Buskerud. Ja, riktig. Dessverre, får man kanskje si, var det lite frekkhet å spore denne søndagen, men de ekstra kilometerne for å bese den flotte stavkirka deres, var vel verd det. Her kjøres det fortsatt gudstjenester fra tid til annen,  for de som måtte være interessert, og det har de holdt på med siden 1425 - minst.

Neste kommune heter Flesberg, og landskapet fortok seg en smule, med lange, flate strekk og mye skog.  Men de har ei fin stavkirke også her, og kommunesenteret Lampeland bød på markedsdag, og ganske riktig: flotte, originale, rustrøde gatelamper nedetter sykkelvegen.
Rett som det var, dukket kommuneskiltet til Kongsberg opp, og turens endepunkt ble nådd klokka 14, til tross for utallige småstopp.

Alt har gått bra med mann og sykkel, og nå er det selve hovedturen i nord om drøye 14 dager som venter. Vi gleder oss!
Sykkelkompis Erling  driver med "alternativ trening" om dagen, så får vi håpe at vi begge får samla nok mil i beina til å få en fin tur. Heng med oss!

Trolig dialekt. Slår man i hølja (helga) eller høljer det ned når man slår?

Dessverre stengt for dagen

Er på vei!

Boble-påfyll på Geilo!

Heia Yr! Meldte skyfritt 18 timer i forveien, kom med dette

No vart æ skræmt!

Dagalifjell

Inntatt hvilestilling

Høyfjellsidyll

Summit for dagen

Ved Uvdal stavkirke

Koselig på Fjordgløtt

Vakre, vakre Norge. Her fra Norefjorden

Flesberg stavkirke

Umiskjennelige Kongsberg - dagens mål

En siste hvil....ved gågata i Kongsberg

Lykken er også en blomstereng!