Richie the Cat's sykkeltur 2016: Ja, den fisken

Mens noen kan ligge og nyte sommeren på balkongen HELE dagen (kremt), må andre slite seg gjennom et kjølig nordnordsk fjordlandskap der tåka ligger tjukk og lavt, og der regnet nekter å slippe taket.
Høhø. Vi ville uansett ikke byttet med noen, for vi er midt i eventyret.

I dag har vi syklet usle 9,4 mil gjennom kommunene Ibestad, Salangen, Dyrøy, Sørreisa og Lenvik, og jammen har vi nytt hver meter av vegen igjen, og jammen er vi helt etter rundetid, for å bruke skøytespråket.

Vel ankommet Finnsnes er vi, forøvrig den tredje største byen i Troms fylke (det finnes bare tre). Her er vi blitt tatt supergodt imot på Finnsnes hotell, lett å finne og et selvskrevet førstevalg her ved "porten" til Senja.

Først en stor takk til Astrid Beer-Sist og hennes "Oase" på Dyrstad på Rolla, fantastisk fine sjøhus burde gi dere mange besøk i sommer!

Takk også til han Dagfinn, naboen må vite, som etter et langt liv på sjøen plutselig fremsto som the Cat's redningsmann denne morgenen, ved å buksere de langveisfarende syklister trygt gjennom den fire kilometer lange Ibestad-tunnelen i bil. Bussen som i teorien skulle forestå oppdraget,hadde nærmest tatt sommerferie, og gikk type to ganger om dagen.

Jack (sykkelen, om du husker) har vært litt smågretten i forhjulene fra dag én. Det skal innrømmes altså, og det talte til Erlings disfavør. Frøken Avid Elixir 5 har nemlig nærmest nektet å tilpasse seg som ønsket (skivebremsen, om du husker), og the Cat besluttet derfor vel ute av tunnelen å midlertidig fristille damen fra oppdraget. Nå lurer du sikkert på hvorfor en skivebrems omtales i hunkjønns form, men det får forbli en godt bevart hemmelighet. I alle fall ble bremsekalipperen fjernet og hengt opp i vaieren, herr Erling ble strengt formant om å holde seg langt unna venstre bremsehendel, og ditto myndig gjort oppmerksom på at han heretter var oppsatt med halvert bremseeffekt. Lettere foruroliget tenkte vel Erling i sitt stille sinn at det nå snart er ingenting som overrasker fra denne "katten."

Vi befant oss på Andørja, den andre av de to hovedøyene i Ibestad kommune. Her syklet vi altså langs den tåketunge sjøen på smal, regnvåt asfalt, det var knapt en bil å se, og lukta av tørrfisk rev stadig i nesa. Tørrfisk, gitt. Det var godt å være syklist.

Ja, den fisken.

Det var morgenstund med gull i munn, for å bruke en noe sær parallell.

Andørja er ellers såvidt spesiell at vi snakker om Nord-Europas mest fjellrike øy, her finnes hele 11 topper over 1000 meter. Heldigvis, må man kunne si, bød veien langs vannet på få utfordringer rent høydemessig. Det vi så, og som samtidig gjorde oss litt triste, var en del hus med betydelig oppussingsbehov, for å si det forsiktig. Dette er ikke noe unikt for Ibestad, folketallet i en del av kommunene i Midt-Troms er halvert de siste 50 åra...

Vi nådde Mjøsundet, som markerer overgangen til Salangen kommune, og fikk oss litt av en naturopplevelse på brua.
For å si det som det er: Det kokte småsei. Ikke vet jeg hva de drev med, men de boltret seg hemningsløst i vannskorpa under oss, en kjempestim som fikk havet til å fråde, og alskens sjøfugl til å fråtse i en gedigen mat-bonanza. Det var ganske spektakulært.

Ja, den fisken.

Salangen bød på flott, variert natur fra fjord til fjell, men så var det dette hersens småregnet da, som tvang oss til å forbli innpakket i regnmundur.
Vi befant oss i indre Midt-Troms, og fra kommunens navle Sjøvegan går det såkalt "snøggbåt" til Harstad, men i Sjøvegan var vi ikke innom. Vi fortsatte ufortrødent inn i lille Dyrøy kommune, som på nittitallet kunne skilte med et av landets beste volleyball-lag, Brøstadbotn. Noen husker kanskje navnet. Om det sier mest om volleyballens totalkvalitet, eller om lokal lidenskap, skal vi la ligge.

Etter hvert kom vi inn i Sørreisa kommune, og det ble noen deilige, jomfruelige mil i svak nedoverbakke før vi ankom kommunesenteret med samme navn.

Noen kilometer før sentrum passerte vi ei lita bru over elva, og fikk se sjøørreten, på lokalspråket kalt byrting, kaste seg i vannskorpa.

Ja, den fisken.

På Coop'en ble det en pitstop og en is, men mest la vi merke til at de lokket med overskriften Jesus elsker deg på oppslagstavla.
Menigheten lovet "mye glad sang og musikk til Herren, Jesu lov og pris".
Selv var vi imidlertid mest interessert i å komme oss fram til Finnsnes, til tross for hyggelige pensjonister som mer enn gjerne ville slå av en prat.

Omsider hadde det tørket opp såpass at regntøyet kunne permitteres. De siste 18 kilometerne til Finnsnes ble forsert med en viss "hjemlengsel" av the Cat, noe som innebar at herr Erling virkelig fikk smake på hva det vil si å prøve å "holde bakhjulet".

På Finnsnes venter nå en viss utforsking på de ikke så veldig slitne syklistene. Koselige Finnsnes hotell sørger for en naturlig forankring og en bedre middag to go.

I morgen venter etter sigende et Norge i miniatyr, vakre Senja, og den populære "utposten" Gryllefjord, der vi skal innta Kaikanten. Og jammen er det meldt sol i anledning dagen.

Hvordan det hele oppleves kan du lese om i morgen!