Richie the Cat's sykkeltur 2016: I natt kom sola

Det var Erling som sa det. Da vi våknet i morges, altså. Han hadde opplevd at rommet ble varmere og varmere, og hadde derfor slitt litt med nattehvilen, alt mens the Cat sov sin skjønnhetssøvn.
Det gikk imidlertid et lys opp for the Cat da han skjønte hva Erling mente. Plutselig kom han på at han faktisk var i midnattssolens rike, der solen som kjent aldri går ned. Det var altså ikke det at skyene forsvant, liksom, det var det at solen bokstavelig kom, sånn midt på natten.
Og hvilken dag det skulle bli.

Først en stor takk til Karina og hennes vertskap på Finnsnes hotell. "Fullservice" hotell står til sanne, her heter for eksempel restauranten "Grevinnen", og navnet står seg virkelig. Her legger de sin stolthet i skikkelig god lokal mat, og vi syntes det hele var supert. Ishavsrøya på Finnsnes hotell kan dermed anbefales.
Riktig god sommer til dere!

Etter et kort besøk hos Intersport Finnsnes, der Jacks frøken Avid Elixir 5 forbrems ble tatt med på bakrommet for litt kos og stryk, var vi snart av gårde. Det gikk riktig så fint, damen ville så visst ikke lenger skrubbe, og dermed gikk det ikke mange kilometerne etter Gisundbrua over til Senja før the Cat skjønte at dagens bloggrapport kunne komme til å bli skikkelig kvalm.

Ai,ai,ai. Skulle vi få oppleve dette da? Vi var ute på det som "liksom" skulle være den korteste etappen, restitusjonsdagen vår, over vakre, vakre Senja. Vi visste at værmennene bare fire dager tidligere hadde meldt regn. Men jammen hadde de snudd i siste liten. Vi ble møtt med 22 grader, nesten skyfri himmel, og hele 3 sekundmeter vind (hvilket de fleste er klar over at betyr nærmest vindstille.)
Med "et Norge i miniatyr" i kikkerten, var det bare å begynne å tenke på hvordan man skal formidle den ultimate sykkelopplevelsen. Det er vanskelig uten å virke breial.

Jo da, visst skulle vi jobbe oss over Senjafjellet, der snøflakene fortsatt lå i hellingene rett bortenfor oss. Fjell må man ha når man skal snakke om Norge i miniatyr. Men da vi nådde yttersiden av øya etter en bedre lunsj i sola på Senjatrollet familiepark, var det bare å gi seg over.

-Fy FAEN så fint det er, sa følgesvennen ved siden av meg der vi seilte forbi kritthvite strender og smaragdgrønne viker. --Steike hainn tykje...
Han er ikke akkurat viden kjent for nordnorske kraftuttrykk den blide sørlendingen, men the Cat hadde til gjengjeld allerede mistet munn og mæle. Den eneste tanken som for gjennom hodet hans, var hvorfor man på døde og liv skal ferdes utenlands når man kan bli tilbudt DETTE i eget land.
Vi trillet sakte bortigjønna, som det heter her oppe, det var som å være i Syden, og samtidig sykle ved siden av et akvarium. Lykken var, som the Cat har sagt mange ganger, en landevei.

- Dokker skal ha Velferden, sa vår unge vert Trygve da vi nådde dagens endestasjon, lille Gryllefjord i Ytre Torsken. Det syntes vi hørtes betryggende ut. Velferd er bra.

Dermed er vi godt buksert inne i ei koselig leilighet rett attmed sjøhusene til leie, for anledningen okkupert av særdeles fornøyde svensker.
Kaikanten i Gryllefjord, med egne båter til avbenyttelse for sine gjester, matbutikk vegg i vegg og masse gjestfrihet på lager, er herved et "hemmelig" tips til alle som har en ekte drøm om Nord-Norge.

Det er ikke engang synd å si det, men det er lenge siden vi har hatt det så godt, sånn totalt sett. Det får være så kvalmt det vil. Og det er lenge siden ølen har smakt så godt på kaikanten. Det kan hende det sier noe om hvor lite bortskjemte vi er. Eller noe om hvordan vi faktisk har det. Det er selvsagt det siste som er
riktig. Og det har jo en viss sammenheng med at vi faktisk har
sykla hit.

I skrivende stund er sykkelmakker Erling ute og nyter sitt otium med fiskestanga, mens solen aldri vil gå ned. Han har lovet å traktere the Cat med nyfiskede lekkerbiskener fra havet utpå kvelden, om han skulle være så heldig å få napp. Og det får han stadig vekk, den gutten.

Det blir kanskje ikke så mange ord i dag, ord blir som kjent innimellom fattig, Derfor følger vi en annen vei, den om at et bilde kan si mer enn tusen ord. Det passer i dag, synes vi.

I morgen venter tøffe 11 mil helt til Bardufoss.
Vil verden fortsatt se like lys ut? Kanskje ikke?
Heng med!