Richie the Cat's sykkeltur 2016: Nachspiel på sykkelsetet

8 nye kommuner, 8 timer, 8 stopp.
16,6 mil. Det er en etappe som begynner å nærme seg lang også for Richie the Cat, han er tross alt også glad i livsnytelsen etter en sykkeløkt. Og da kan man ikke være dødssliten eller måtte legge seg under dyna straks man er framme. Eller være full av vondter og kjøttsår og melkesyre og verkende lemmer.

Likevel. Et nachspiel skulle det bli. Ja, så menn. En solo-langtur som markerte den definitive avslutningen på årets sykkelblogg. Som forespeilet i epilogen. En sykkel-sluttstrek (det var et nytt ord!) etter de fantastiske dagene oppe i Troms skulle settes. Nye planer om nye horisonter skulle for alvor kunne få boltre seg i hodet.

Som sagt, så gjort.

Lufta er for alle, sa vi nesevise i barndommen, når vi ikke ville flytte oss.
Veien er for alle, tenkte the Cat kjekt, og ble enig med seg selv om at det var tid for å utfordre trafikk-kulturen og legge nye mil til en sterkt sommertrafikkert E6.
En skikkelig trønderflirt la han dertil opp til, men den endte dessverre litt for fort, da det offentlige kollektivtilbudet var lite fleksibelt når det gjaldt å frakte den ferdigsyklede tilbake til utgangspunktet.
Men før det fikk den glade veifarende besøkt både Oppdal, Rennebu, Midtre Gauldal, Melhus, Klæbu, Skaun, Malvik…og selvsagt Trondheim. Alt i løpet av en dag og på to hjul. Uten motor.

Det begynte på Oppdal i 10 tida, etter bussbefordring fra et visst sted utpå Nordmøre.
Min følgesvenn når jeg vil ha litt fart på sakene, heter herr Author. Han er ikke bare utrolig kjekk å se på, han er også et utsøkt stykke tsjekkisk håndverk, og slekta hans er svært sjelden å få øye på i Norge. Vi tok oss en tur, vi to. (se bilder)
Det endte i et solfylt Trondheim etter litt sikk-sakk kjøring mot slutten, her skulle så visst ingen nærliggende kommuner slippe unna.
Deler av ruta er godt kjent for de som har syklet Styrkeprøven.
Nå skulle jeg motsatt vei. Samme veien som da jeg som 16-åring sykla Oslo-Trondheim på en to-girs damesykkel med små hjul. (Jammen tar det lang tid å bli kurert, gitt)

Alle som har syklet på de trakter (E6 mellom Oppdal og Melhus), vet at når du skal gjøre strekningen sør-nord, byr det på få utfordringer. Det er lite stigninger, og når man ankommer Berkåk, kommunesenteret i Rennebu kommune, burde man kunne smile litt over Soknedal som snart venter.
Jeg stoppet på Berkåk for litt drikkepåfyll på bensinstasjonen, og ble adressert av en voksen amerikansk dame med kart i hånda, som hadde steget ut av turistbussen som sto parkert.

-Excuse me, is this Bear-cock, spurte hun, uten å skjønne hvor morsom hun var.
-Sure is, smilte jeg, og var i enda bedre humør før Soknedal, der man virkelig kan få god vind i seilene nedover.
For dagen blåste imidlertid vinden friskt oppover dalen, mens trailerne og bobilene og campingvognene dundret forbi i begge retninger. Det var med andre ord lite bonus å hente.
Da jeg var vel framme på Støren, var imidlertid trafikkproblemet løst. Herfra går det mer eller mindre sammenhengende sykkelvei til Melhus, der jeg skulle ta av. (Riktignok snirkler den seg litt hit og dit rundt E6’en)

«Et lite Wienerbrød fra Størens bageri» sang de om, i den urgamle klassikeren Bør Børson. En kjent og kjær sang for den eldre garde. Jeg var veldig klar. Men jeg fant ikke annet enn en lokal innvåner som pekte på et hus som solgte dyrefõr, og ristet trist på hodet. Ja, ja. Tidene endres. Melhus neste.

Etter en stopp på Melhus bar det godt oppover i lia, forbi bygda Rødde, som så ut til å bestå av 4 hus rundt et veikryss, men som likevel har hatt fotball-lag nok til å spille på nivå 3 (mot selveste Hamarkameratene, gitt. Høhø).
Klæbu ventet. Men det gjorde også regnbygen som verken Yr eller Storm hadde sagt skulle komme. Det ble derfor en relativt kort sveip innom kommunen, for her gjaldt det å rett og slett sykle seg unna regnet med alt remmer og tøy kunne holde, for å dra inn hestespråket.
The Cat var overhodet ikke i modus for å bli klissvåt.

På vei mot Orkanger finner vi Skaun, som var neste post, og på nytt kom en skikkelig skur som truet med å gjøre livet vått, og på nytt greide jeg å mer eller mindre sykle fra bygen.

Ettermiddagen ség på, og det var på tide å nærme seg bartebyen for alvor. Bakken opp mot Heimdal er dryg, men ikke bratt, og siste avstikker var Malvik kommune, som ligger retning Værnes (flyplassen), altså på vei nord(øst)over og ut av byen. Nå er det ikke hver dag jeg krysser Trondheim på sykkel, så det gikk litt vel mye tid med på å sjekke mobilkartet for å finne den beste og minst trafikkerte løsningen.

I tillegg ble jeg dessverre også påminnet at livet ikke alltid er like fint for alle, da jeg krysset Nidelva på en bru mellom Hallset og Sluppen, for de som er lokalkjent. Der satt altså den peneste, unge jenta oppå brurekkverket, med bena på utsiden, og stirret mørkt og stivt ned i den livlige elva 10 meter under seg. Det var liten tvil om hva hun hadde i tankene. Best som jeg var der, dukket imidlertid to politibiler opp, så noen må allerede ha varslet dem. Jeg håper de greide å få jenta på bedre tanker.

Turen ut til Malvik ble kortere enn planlagt på grunn av all kartlesing og annen action, Dermed nådde jeg ikke helt til Vikhammer, men fikk i hvert fall krysset av for kommunebesøket (og tatt bilde selvsagt).

Plutselig var det bare sjarmøretappen inn til Trondheim sentrum som gjenstod, før bussen skulle få ta meg tilbake til basen i Kristiansund.

Noen har hvisket meg i øret at en av de egentlige grunnene til at jeg søkte mot Trondheim, var å besøke Meny-butikken i shoppingsenteret på Solsiden, av noen omtalt som Trondheims svar på Aker brygge.

Hva i all verden the Cat har i en matbutikk i Trondheim å gjøre? Vel, denne Meny’en er i følge ryktene den eneste butikken i Norge der de selger ølet «Solsiden» fra Stjørdalsbryggeriet.
I seg selv eksotisk nok for en som ikke bare er glad i rødvin og sjokolade, men som også er for ølhund å regne. Jeg måtte jo innom og sikre meg et eksemplar?

Sjalabais, og takk for i år!