Richie the Cat's sykkeltur 2016: Ringen sluttet

Om det ikke akkurat var "da klokka klang, så fort vi sprang", så var det i hvert fall to gjester på Bardufoss hotell som våknet til doble mobil-alarmer og spratt ukristelig tidlig opp i morges. Til ferietid å være.
Til gjengjeld var vi akkurat passe uthvilt. Vi hadde like godt sovna midt i en helt brukbar film på tv etter all proseccoen (en halv flaske på deling). Man kunne av det for eksempel avlede at en viss sykkelkompis var "utslitt", han hadde tross alt også hatt en lang power nap mens bloggen ble skrevet i går aftes?
Men det sier jeg selvsagt på spøk. I hvert fall med en god porsjon overdrivelse, for jammen har han holdt godt følge hele veien. Respect!
- Jeg er ikke vant til dette her, sa han dog muntert utpå kveldinga. Jeg er vant til 2 x 45 og en banan i midten!
Som man skjønner, han driver mest med fotball, den gutten. Slik må det jo være når man snakker om "banan i midten" ?

Vel, vi vil i hvert fall rette en takk til Stine Nordgård og vertskapet på koselige Bardufoss hotell. Hos dere er det godt å være, og man har alt av fasiliteter rundt seg. Fortsatt riktig god sommer til dere!

Vi hadde ikke mer enn trillet ut av sentrum av Bardufoss, som ikke en gang ligger i Bardu kommune, men i Målselv, før regnet kom, og the Cat så seg nødt til å foreslå (les: insistere på) full stans og ny omkledning. Det var ikke noen vits i å på nytt ende opp som to drukna katter, vi hadde turen gjennom Kvæfjord friskt i minne. Og slik ble det.

Som om han der oppe plutselig så i nåde til oss, gikk det imidlertid ikke mer enn ei drøy mil før han stengte igjen krana, og det ble en ny stopp for å "slip into something more comfortable".
Til gjengjeld kom vinden rekende, syklistens beste venn og verste fiende. Akkurat i dag var det dessverre det siste som var tilfelle. Når man sykler sørover, og vinden kommer frisk nordover, er man, som man forstår, på god vei til å bli uvenner. Med vinden altså. Vi så for oss 13 virkelig seige mil, og slik ble det.
Nesten da. Det ble noen mil der selv the Cat syntes det hele bar mer preg av masochisme enn livsnytelse, og da er det jo noe gærn't.
Noen av stigningene var dessuten riktig svette, blant annet opp på fjellet mellom Lavangen og Gratangen. Til gjengjeld fikk vi, vel oppe, en bonusstopp på Lapphaugen turiststasjon ved foten av mektige Spanstinden, og belønningen var stor i form av spektakulær utsikt og, etter hvert, saftige nedoverbakker.

Nøyaktig klokka 13 trillet vi inn i Nordland fylke, representert ved Narvik kommune. Sykkelturens aller siste lunsj ble inntatt ved strandkanten i vakre Bjerkvik innerst i Herjangsfjorden. Et virkelig flott sted, Bjerkvik.

Vi fikk så mye ny energi av den pausen, at de siste 5 mila nærmest gikk av seg selv, (det var kanskje en ørliten overdrivelse) til tross for en ny stigning opp mot Veggfjellet. Navnet gjorde at vi selvsagt fryktet det verste der, men egentlig var 'veggen" ganske snill, og vi følte et øyeblikk på toppen der at uansett hva naturen skulle slenge mot oss av bakker, så skulle vi klare det.

Gjennom Evenes kommune lå vi tungt i bukken og tok ut det siste, vel vitende om at det snart var snipp snapp snute, og at vemod, mer enn sigenhet, kunne true med å komme og ta oss.
Vi klikka ut av pedalene for siste gang litt over klokka 16, og siden SAS ikke hentet oss før 17.50, hadde vi god tid til å lete opp sykkelkoffertene, demontere Kate og Jack , og smelle igjen koffertlokket med et stort takk for en fin tur. Våre to følgesvenner er fortsatt verdens beste, nok en gang har de bydd på lite tull og tøys.

Dermed er snart siste ord skrevet for denne gang, men som vanlig blir det en liten betraktende oppsummering i morgen kveld, i form av en såkalt epilog. Hvem vet, kanskje det også dukker opp noen få bevingede ord fra min sykkelvenn Erling?

I skrivende stund er vi vel tilbake i Oslo.
For the Cat sin del, heldig som han er, betyr det traktering med indrefilet av aller fineste konemor, og lørdagskveld med et glass rødt i glasset godt parkert i godstolen.

Oppsummeringen kommer i morgen!