Epilog

Sommeren har mange dager. Heldigvis. Selv om de ALLTID går altfor fort. Det gjelder å fylle dem med en blanding av meningsfull aktivitet, og kanskje en like god dose "bare være til".

Ferietid er for mange tid for å søke ro, og prøve å hente seg inn, å lade batteriene, som det så fint heter. Det er også tid for å søke nye opplevelser, kanskje treffe nye mennesker, pleie kjærlighet og vennskap, hva som helst som kan gi påfyll til livets minnebank.

Jeg tror jeg har funnet én av nøklene som gir en mulighet til å kombinere alt sammen.
Sykkellivet kan by på mange fasetter. Noen tror kanskje det er lange, slitsomme dager som nærmest aldri tar slutt når man må sitte og tråkke på et sykkelsete i time etter time. Så feil kan man ta.
Å være en ukes tid på sykkeltur betyr intense dager. Så intense, at det du opplevde i forigårds virker som en evighet siden. Selv om de er spikret fast i hukommelsen mye sterkere enn de aller, aller fleste hverdager kan greie å matche.

I år har Richie the Cat valgt den sørlige og midtre delen av Troms fylke, og syklet gjennom 17 kommuner på seks dager. Det har vært en fantastisk tur, noe jeg håper bildene har kunnet formidle. Nok en gang har planen fungert prikkfritt. For det var en plan, en klar plan. Sykling på måfå, der det meste er overlatt til tilfeldighetene, kan sikkert ha sin sjarm, om man har et helt liv å ta av. Ellers ikke. De fleste av oss har hensyn å ta, frister å rekke, feriedager å fordele. Da er det lurt med litt planlegging.

Selvsagt er det litt slit å sykle i mange timer. Paradoksalt nok, kanskje, men sånn må det faktisk være for at det skal gi mening.
Det er noe med kontrasten til livsnytelsen som følger når man kommer fram dit man skal, som fascinerer. Du har hele spennet i løpet av EN dag. Og i tillegg kjenner du deg sannsynligvis sterkere og sterkere for hver dag, om du bare unngår den berømmelige "kjelleren".

Jeg skulle ønske enda flere fant veien ut i livet på sykkelsetet. Det fantastiske landet vårt venter.
På sykkeltur har du muligheten til, når du slår det sammen, å kjenne mer på kroppen, oppleve flere følelser, og ta inn flere inntrykk, over større distanse, enn kanskje på noen annen måte. Du er i naturen, i været, i mellomrommet fra start til stopp, i stadig nye omgivelser. Og om du vil, tas du til stadig nye steder, og kan sanse alt på veien dit på en helt annen måte enn en vanlig reisende gjør.

Er det rart jeg er begeistret?
Vil du prøve sykkellivet på landeveien, og samtidig nå ditt mål uten for store avvik, er det etter min mening veldig viktig med god planlegging. Vit akkurat hvor langt du skal hver dag, eller i hvert fall sånn omtrent. Vit hvor du skal sove.
Og enda viktigere: Ikke legg opp til monsteretapper på 16-17 mil.
Det er dømt til å mislykkes, med mindre du elsker 10-11 timers dager på sykkelen, for pauser må man som kjent ha. Og er du alenesyklist i tillegg, er det ikke akkurat noe drahjelp å få.
I tillegg finnes det en ikke ubetydelig komponent du ikke har herredømme over, nemlig været. Været "bestemmer" faktisk litt over deg i lengden, når du skal være lenge på tur. Skal du være på tur mer enn en uke, bør du absolutt ha slingringsmonn og mulighet til å legge inn noen ekstra hviledager. Om enn bare fordi været har vært slem mot deg. I tillegg kan du ryke på belastningsskader og sykkelkollaps. Ting skjer. Det er bare vi som har vært heldige. 

Sykkelferie skal altså være "slow holiday", selv om det kan "gå for seg", og du i forhold til f.eks jogging eller vandring, forflytter deg over store avstander. Det skal være en perfekt miks der du virkelig føler du bruker kroppen, og samtidig kan rekke en solid dose livsnytelse.

Jeg har alltid sagt at "alle" kan reise på langtur med sykkelen. Men det er ikke å fornekte at selve opplevelsen blir bedre om du er i noenlunde form. Hverdagsrøyking for eksempel, har jeg skjønt ikke er helt kompatibelt med god form. Det gjelder i hvert fall for de aller fleste.
Derfor er det best å finne en balanse mellom synd og fornuft, her som ellers i livet.
Og rødvin og sjokolade skal du selvsagt aldri slutte å unne deg. 

Noen vil nok synes det er kjipt å lese at det virkelig ikke var NOE som gikk til helvxxx, ikke denne gangen heller. Litt skadefryd er som kjent en av menneskesinnets følgesvenner.
Vel, vi sto han av, som de sier i nord. Én gang går noe sikkert galt, men altså ikke i år. Vi takker god planlegging, litt grei form, gode sykler, gode (les fornuftige) etappelengder, litt stålvilje og - ikke minst - godt selskap. Og summa summarum, ganske snilt vær. Det betyr først og fremst lite motvind. Og lite skybrudd.
I tillegg så vi så ikke så mye som en mygg, eller en knott. Kun en og annen søt liten klegg som var lett å vifte bort, ville komme å hilse på. Det hjalp selvfølgelig på.

Noen legger ut på tur med såkalt følgebil. En som kan komme til unnsetning når regnet setter inn, tidsplanen ryker, trøttheten blir overveldende. En som kan styre logistikken. Ei jukseetappe eller flere.
Tja, sier nå jeg.
Jeg velger likevel å ikke si noe galt om det, for det kan være mange grunner til at man går for halvgarderinger. Selv tror jeg neppe jeg ville satt mine ben i en følgebil før det var helt katastrofe.
Man skal ikke få noe gratis her i sykkellivet, men så er belønningen også stor.
Å ha med seg venner som velger å følge turen i motorisert farkost på to eller fire hjul, må derimot være lov.

Richie the Cat's sykkeltur 2016 er over. Det er på tide å avslutte med noen takk. Til min kjære der hjemme, for all støtte, godhet og overbærenhet, og for at hun holder ut med denne sære mannen som triller rundt og "samler" på kommuner.
Til Knut Hansvold i NordNorsk Reiseliv AS for hjelpen med å åpne dørene til sykkelverdenen oppe i Troms. Til Jon O. for sykkelkofferten, til Yrjan Aleksander for kjøringa en grytidlig morgen. Til Dagfinn på Dyrstad på Rolla for befraktningen. Til lufthavnvakta på Evenes for trygg oppbevaring av sykkelkoffertene. Til Intersport på Finnsnes for rask og gratis doktorering av en subbete forbrems. Til alle blide og hyggelige menneskene vi møtte på vår vei. Til alle bilistene som uten unntak viste hensyn. Til de sporty og positive folka som drev overnattingsstedene på vår vei.
Og sist, men ikke minst: Til Erling K Nilsen, min sykkelkompis, som har gjort turen utrolig mye hyggeligere med sitt nærvær. Bedre følge går det ikke an å få. Takk Erling!

Det har vært en fest. Og en god fest følges som kjent veldig ofte av et nachspiel. Dermed er det ikke utelukket at det kommer enda et innlegg på denne siden, en siste god krampetrekning utpå sommeren, før the Cat går i dvale, i hvert fall til neste sommer.

Du vet sikkert at jeg også setter utrolig stor pris på at du har lest og fulgt denne svært komprimerte bloggen. Den har hatt flere hits enn noen gang, takket være DEG. Du har gitt meg motivasjon til å skrive hver dag, selv når ettermiddagene og kveldene har lokket med tilbud om et "tomt hode" etter de fysiske utskeielsene. 

Akkurat i dag er det en selvfølge at det blir ny tur i 2017. Hvilket fylke som får søkelyset på seg, er en godt bevart hemmelighet. Følg med.
Og igjen: Tusen takk for nå!

Med sykkelhilsen,

Richard Wiik

PS: Jeg lar Erling usensurert få komme med sin egen lille oppsummering helt på tampen:

Så var turen over for denne gang. En siste etappe på drøye 126 km og et fly å rekke.
Jeg fortsetter denne epistelen i andre enden, den riktige, nemlig starten.
Jeg ble glad over å bli spurt igjen om å bli med i år. I fjor hadde jeg min første ordentlige flerdagers sykkeltur, og knærne mine tålte ikke helt belastningen. At korsbåndet på samme kne jeg slet med, røk en måned etter turen, var i følge legene tilfeldig.
Uansett kom årets tur på et gunstig tidspunkt. Jeg har fått trent opp kneet, men har noen måneder igjen til det er i orden til fotball og lignende.
Som forberedelse klarte jeg denne gangen å få meg hele tre lengre turer på sykkel, mot to i fjor.
Og dermed skulle jeg jo være godt forberedt....

Å være på tur med Richie the Cat er rimelig enkelt og problemfritt. Han har kontroll på det meste, men har samtidig en avslappet stil og det er lite bekymringer. Målet mitt var å klare å fullføre alle etappene på sykkel og ikke sinke ham FOR mye. For Richie er sprek og har syklet litt fra før.
Målet ble nådd, og selv om melkesyren kjentes godt siste dagen, og det var noen tøffe perioder, så var vi heldige med sol, vær og vind. Høydepunktet ble Senja og Gryllefjord. Havet var som et akvarium og det bugnet av fisk. Hvite strender, grønt og lyseblått vann, høye mektige fjell rundt og utover fjorden kunne man se det som minnet om sørlandske øyer og svaberg.
Jeg lurer på om dette er det aller største paradis jeg har sett, inkludert Tobago m.m.  Jeg snakker spesielt om Hamn i Senja. Dagen i Gryllefjord var magisk, eksotisk, og jeg vil minnes den resten av livet.

Opplevelser er sterkest i øyeblikket og best når de deles med noen. Nå har vi noen minner sammen, Richie og jeg, og jeg håper det blir flere. Så til slutten: Da vi dro fra Bardufoss var det regn, det blåste opp og vinden kom rett imot oss. Det var det eneste øyeblikket jeg opplevde the Cat en smule ute av sitt gode humør. "Dette blir tøft" gryntet han og det ble utvekslet få ord de neste kilometerne. Men livet på sykkelsetet hadde ikke vært så bra, om det ikke var for kontrastene. For da vi kom til Bjerkvik gav vinden seg, sola kom og et fantastisk landskap åpenbarte seg igjen. Dette blandet med melkesyre og mye latter og samtaler på trøndersk, vestlandsk og elendig nordnorsk dialekt gjorde også "hjemturen" fin!
Og formen, jo den er ikke så verst, har syklet meg i bedre form, men de gamle er fortsatt eldst!
Takk for turen min gode venn, Richard!